Med hjartet på rette staden


Rælingens diakon Karin Kverneland Oyenuga har et varmt og bankende hjerte for dem som har tunge bører å bære og trenger noen å snakke med. Der andre omsorgsarbeidere må kikke på klokka for å rekke alt de skal, forsøker hun heller å bruke litt ekstra tid.

 

Tekst: Morten Sjølli

Foto: Ine Moen

 

Fakta:

Navn: Karin Kverneland Oyenuga

Stilling: Diakon.

Alder: 34 år.

Familie: Gift, to barn på sju og tre år.

Bakgrunn: Utdannet sykepleier ved Diakonova, som diakon ved Menighetsfakultet. Ansatt i Rælingen fra 2013.

Bokmålsfanatikerne får ha oss unnskyldt, men man klusser ikke med nynorsktittelen på den hjertegode dramaserien fra Adensfield. Sikre og bekreftede rykter som går på bygda, underbygger at denne tittelen også er meget dekkende for Karin, spesielt under pandemien, da mange har følt et ekstra behov for å snakke med folk som har hjertet på det rette stedet.

–Jeg setter veldig pris på møter med mennesker, sier diakonen.

Mer om det seinere.

 

Hva er diakoni?
–Først av alt, Karin, hva er en diakon?

–Jeg leder menighetens omsorgsarbeid. Jeg står ganske fritt med hensyn til å utforme hva jeg vil, men jeg forholder meg selvsagt til hva menighetsrådet ønsker. Personlig har jeg hjerte for dem i kommunen som faller utenfor annen helsehjelp, de som ikke passer inn i det tilbudet som tilbys, eller i tilfeller der det ikke finnes ressurser til å tilby det de trenger.  Jeg jobber med menneker i alle aldersgrupper.

Karin sammenligner jobben sin litt med de gamle menighetssøstrene som reiste ut til eldre og andre som trengte pleie. Den gang besto det diakonale først og fremst av å stelle og helbrede syke. Men for riktig lenge siden var det ikke helt uvanlig at menighetssøsteren måtte trå til og for eksempel ta seg av fjøsstell og andre praktiske oppgaver dersom det ikke var noen andre som kunne avlaste den syke.

–Fortsatt er helhetstankegangen viktig – at diakonen ser hele mennesket; kartlegger behovet og ofte henviser til eksempelvis hjemmesykepleie, frivillighetssentral eller en organisasjon. Også den kommunale flyktningetjenesten samarbeider jeg tett med.

Hun tar en veldig kort tenkepause før fortsettelsen kommer:

–Jeg har kompetanse til både ledelsesjobben det er å være diakon i en kommune, samt det å være en av fotfolkene som utfører omsorgsarbeidet Jeg jobber ofte direkte inn i situasjoner der mennesker trenger hjelp, men jeg løfter behovet også opp på et mer overordnet plan ikke minst ved  å tale den svakes sak, sier Karin og viser til at diakonenes arbeidsoppgaver i 2009 ble utvidet til også å kjempe for rettferdighet, vern av skaperverket, og skape inkluderende fellesskap i tillegg til nestekjærlighetsprisnisppet. 

–Dette er arbeidet er jeg leder for. Når jeg er menighetens eneste diakon, sier det seg selv at også resten av staben må tenke diakoni. Dessuten er det også en gruppe frivillige som gjør viktig innsats. De siste to årene har det faktisk vært en ganske bra økning.

Karin mener det er viktig å ta vare på menighetens frivillige arbeidere. Derfor arrangeres det for eksempel menighetsfest, semesteravslutninger og vårfest til inspirasjon og oppmuntring for menigheten/de frivillige.

­

Oppvokst i kirken.

For Karin var det naturlig å søke seg til kirken når yrke skulle velges.

–Jeg er vokst opp i kirken, pappa var blant annet prest i tidliggere Eidsberg kommune i Indre Østfold, forteller hun.

Men før Eidsberg var det en noe omflakkende tilværelse: Født i Stavanger, flytting til Mosjøen – før det bar sørover igjen, denne gang til Østfold.

–Jeg kom til Herland i Eidsberg med nordlandsdialekt. Men den forsvant, sier hun, før hun også kommer med forklaringen på den karakteriske r-en som gjør at alle lett vet hvem det er som prater, uansett hvor mørkt det er i rommet:

–Det er en Flekkefjord-r. Jeg har røtter på Sør-Vestlandet, forteller hun.

–Du er oppvokst i kirken og ville jobbe med mennesker – men hvorfor akkurat som diakon?

–Det valget var ikke vanskelig i det hele tatt! Helt fra jeg var ung, har jeg elsket å hjelpe. Som pleiemedhjelper i ungdomstiden, seinere (hjelpepleierstudent og) sykepleier betydde det veldig mye for meg å hjelpe folk til å bli friske. Men i de rollene følte jeg det ble for liten tid til praten. Nye oppgaver og andre ventende pasienter, prosedyrer og skjemaer gjorde at den tiden til den gode samtalen ikke var der. Da jeg var i diakoni-studiet gikk det veldig klart opp for meg: Det var akkurat dette å kunne ha tid til å prate med pasientene, å dekke deres behov for en samtalepartner, jeg ønsket.

 

Ut på sosiale medier.

–Hva betyr møter med folk i Rælingen for deg?

–Jeg setter veldig pris på de menneskelige møtene, gjerne én til én, og jeg ville elsket det mer om jeg hadde hatt enda mer tid til samtalene.

Karin legger til at om det er begrenset tid til å snakke med hver enkelt, ønsker hun å være synlig på kommunens institusjoner. Under pandemien har dette vært mer utfordrende enn vanlig.

–Ja, hvordan har du opplevd månedene med begrensninger og nedstengning?

–Det har i hvert fall vært utfordrende for de små grå – hele staben i kirken har måttet tenke helt nytt: Hvordan nå ut til flest mulig i en tid med stort behov for kontakt? Sosiale medier ble en viktig del av strategien. Vi måtte skape sosiale møtesteder på nett.

Karin etablerte Facebook-siden Hjerte for Rælingen, som i dag har rundt 1600 følgere. Hun samarbeider blant annet med Filadelfia-menigheten om den.

Karin har vært sterkt delaktig i etableringen av nettstedet tidforsamtale.no, et samarbeidsprosjekt der diakoner på hele Romerike stiller seg til disposisjon for folk som har behov for, nettopp, noen å samtale med.

Sammen med organist Alf Knudsen har Karin et meget populært tilbud på rælingsmenighetenes egen Facebook-side, nemlig Hverdagssang. Hver uke, sånn grovt sett, legges det ut en ny lovsang (finnes enkelt ved å google Hverdagssang Rælingen, da er du der på null komma niks).

–Ikke visste jeg at du var så god til å synge?

–Jeg har alltid vært veldig glad i å synge. I oppveksten sang jeg og tvillingsøsteren min veldig mye. Jeg fikk en innskytelse til dette Hverdagssang-opplegget. Lovsang er godt for folk – sang berører og budskapet når fram til hjertene. Dette vil jeg gjerne fortsette med også etter pandemien.

Karin framhever tidligere kollega og sokneprest i Rælingen, nå integreringsprest i bispedømmet, Elisabeth Kristiansen, som en stor inspirator når det gjelder engasjementet på sosiale medier.

–Jeg manglet nok litt frimodighet. Den har Elisabeth bidratt til at jeg har fått, sier hun.

 

Barndomsdrøm.

–Hva har overrasket deg mest i menighetene i Rælingen?

–Menighetspleien, svarer Karin kontant, og kommer med uforbeholden ros til den eldre garde trofaste mennesker som gjennom tiår har stått på i det diakonale omsorgsarbeidet.

–Du kan nesten si at jeg kom til ferdiglagte gjerninger da jeg kom til Rælingen. Menighetspleien hadde innarbeidet sangstunder på sykehjemmene, vårfestene for de mange frivillige arbeiderne i menighetene, besøkstjenesten var etablert – ja, de tenkte på de svake og kontaktet folk som hadde behov for noen å snakke med. De kom med råd og tips og støtte, og betyr mye for min diakonale identitet.

–Hva gjør du om ti år?

–Hvis livssituasjonen tilsier det, er jeg fortsatt her i Rælingen. Det blir bedre og bedre å være her. Men jeg har en barndomsdrøm ...

–Kom med den ...

–Jo, det er å bli misjonær. Drømmen lever! Kanskje når barna blir store – kanskje i Nigeria, der min mann kommer fra. Behovet er stort, og jeg kunne jobbet der som sykepleier...

–Så det uunngåelige spørsmålet som mange av oss er blitt stilt under jobbintervjuer: Dine sterke og svake sider?

–På plussiden nevner jeg omsorg og empati; jeg har et blikk for å se medmenneskers behov og er utrustet til å fylle disse behovene. På minussiden: Jeg er nok en smule distré.

 

Ut på tur.

 –Også en diakon har fritid. Hva gjør du helst da?

–Jeg elsker hagen vår og hagearbeid er veldig god rekreasjon. Dessuten setter jeg pris på aktiviteter med familien, sang og musikk, jeg er søndagsskolelærer ­– og jeg har også diakonale oppgaver.

–Hva ser du mest fram til å gjøre når pandemien er over?

–Jeg ser veldig fram til å kunne invitere folk i menigheten til fest, sitte nært hverandre og se hverandre.

–Sånn privat?

–Jeg gleder meg veldig til å kunne reise igjen! Besøke familie eller være på storbybesøk, som vi alle fire er veldig glade i.

 

Tilbake